Corporate Sustainability and Responsibility: Creating Value for Business, Society and the Environment

#CSR Important topic in today’s working society. Profit and growth is not worth it unless the companies take Corporate Social Responsibility into consideration!

Substantia Mea

 

 

 

This an excerpt from my latest open-access paper in Springer’s Asian Journal of Sustainability and Social Responsibility.

This review paper has built on the previous theoretical underpinnings of the corporate social responsibility agenda including Stakeholder Management, Corporate Citizenship and Creating Shared Value as it presents the latest Corporate Sustainability and Responsibility perspective. This value-based model reconciles strategic CSR and environmental management with a stakeholder approach to bring long term corporate sustainability, in terms of economic performance for the business, as well as corporate responsibility’s social outcomes.

Recently, some international conferences including Humboldt University’s gatherings in 2014 and 2016 have also raised awareness on this proposition. The corporate sustainability and responsibility concept is linked to improvements to the companies’ internal processes including environmental management, human resource management, operations management and marketing (i.e. Corporate Sustainability). At the same time, it raises awareness on the businesses’ responsible behaviours (i.e. Corporate Responsibility)…

View original post 529 more words

Min passion og fascinasjon for hunder – menneskets beste venn

Jeg har veldig gode minner fra jeg vokste opp og familien hadde hund. Det å se hunder gjør meg glad og muntrer meg opp den dag i dag. Den gode erfaringen med hunder, vekker trolig de gode minnene hver gang jeg ser en hund. Vår buff fargede, vimsete amerikanske cocker spaniel var en god venn og kjært familiemedlem.

Det er nesten som om menneskets beste venn og menneskene har et universalt språk som gjør at vi forstår hverandre. Selv når du er i et fremmed land med et helt annet språk, kan hunder og mennesker forstå hverandre utifra kroppsspråk og toneleie selv om vi ikke helt forstår akkurat hva som blir sagt. Jeg husker spesielt en gang jeg var i Frankrike, og gikk bortover gata med ei venninne – og på veien møtte vi en hundeeier og den søte valpen. Selvsagt klarte jeg ikke å la være og gi uttrykk for min beundring for den søte valpen, og sa med lengesel i stemmen “Åh for en søt hund.” Selv om jeg snakket på menneskespråk, og til og med på et helt annet språk enn hunden var vant til, forstod hunden toneleiet i stemmen min og forsøkte og snu seg og komme mot meg selv om eieren dro i båndet og dro den med seg videre. Jeg liker tanken på at selv om man ikke forstår hverandres språk, kan vi faktisk forstå hverandre med kroppsspråket – selv mellom mennesker og dyr.

beagle-700879

Hva er så spesielt med hunder? Det er vel ikke noen andre som viser sin hengivenhet på samme måte som en hund som kommer løpende og logrer hver gang du kommer hjem? Som små barn finnes det vel noe nesten tilsvarende glede når de løper foreldrene sine i møte, men så snart barna vokser til og blir eldre slutter vi jo med denne litt barnslige oppførselen. Selv når vi er blitt godt voksne er det veldig hyggelig at noen viser slik glede hver gang de møter deg. Det er kanskje ikke helt naturlig at “alle” voksne utviser slik entusiasme hver gang de møter deg, men det at vi faktisk blir glade for en slik velkomst av en hund viser at hunden fyller en funksjon i menneskets verden. En funksjon som kanskje er blitt litt glemt av menneskene i sin hektiske hverdag på jakt etter stadig mer penger, stadig mer karrierejag og stadig mer “perfekte liv?” En hund tillater menneskene å ta en pust i hverdagen og hente seg inn. Selv jakthunder og hunder som er med på sportskonkurranser fyller en annen funksjon enn den helt åpenbare funksjonen som jakthund eller konkurransehund. Det blir jo et slags usynlig bånd mellom eieren og hunden, kanskje nesten mer enn for vanlige hundeeiere også utifra de opplevelsene de deler?

I en hverdag som jeg har nå, er det innimellom viktig å muntre seg opp og finne glede i små ting i hverdagen for å hente motivasjon til å fortsette. Jeg må da innrømme at jeg har en litt “rar” hobby eller måte og finne glede i små ting. I sosiale medier deler hundeeiere og oppdrettere morsomme, søte og rare videosnutter av hundene sine. De lar seerne få et innblikk i hundenes hverdag og vei fra valp til voksen hund, eller hverdagens små øyeblikk hvor hunden er rampete eller fremgang de gjør. Kjempesøtt, men rart at noe så enkelt kan glede? I USA finnes det til og med apper hvor hundeeiere lar folk booke tid i offentlige parker med seg og hunden, festlig ny moderne oppfinnelse. Selv om hunden over århundrer har tilpasset og vent seg til menneskene, viser det jo at hunden fyller en funksjon i menneskenes moderne hverdag når stadig nye tilbydere tilbyr hundelufting, hundepass og hundebarnehager. Selv i vår tid tilpasser også menneskene sin livsstil til det å ha hunder. Det kan hende at hundeeiere kanskje også har lettere for å bli kjent via andre hundeeiere?

Det er mye ansvar å ha en hund, og du kan blant annet ikke bare reise av sted uten en hel masse forberedelser og sørge for pass av din firbente venn. Til tross for dette velger veldig mange å skaffe seg hund, så pliktene ved å ha hund må jo bli overskygget av alle gledene ved hundeholdet. Hundene fyller muligens noe av det sosiale “flokkbehovet” i oss mennesker også. Selv vi moderne uavhengige mennesker blir glade av å føle tilhørighet til et kjæledyr og ta vare på et annet levende vesen.

Jeg håper en dag igjen å bli en hundeeier, slik som alle de glade og morsomme hundeeierne som deler sine bilder og vlogger på Instagram og Youtube. Ja, jeg vet det er jo en snodig ting å finne glede i, men vi får ikke mer moro enn vi finner på selv eller? Om det for deg ikke er å eie en hund, kan det være en annen morsom eller rar ting som gjør at du trekker på smilebåndet i hverdagen. Det må være lov å være litt rar og annerledes i dag tenker jeg. Så lenge du ikke skader eller sårer noen andre, så lenge det funker for deg og gir deg glede så får heller andre synes du er litt rar og har en merkelig måte og finne glede i hverdagen. I bunn og grunn gjør det å ta vare på og vise omsorg for en hund oss kanskje mer uselviske og mindre egoistiske fordi vi må ta hensyn til andre enn bare oss selv? Ønsker deg en fortsatt “pawsome barkday!”

Alle bilder fra Pixabay

Mitt liv som usynlig arbeidssøkende uten stemme – de “kasteløses” hverdag

 

Jeg har “alltid” jobbet siden videregående skole, enten ved siden av studier eller fulltid. Faktisk så liker jeg å tjene egne penger selv om jeg ikke har blitt “rik” av å jobbe. Jobben er mer enn en inntekt – den gjør at man kan være stolt av seg selv. I tillegg har jeg siden ungdommen deltatt i frivillig arbeid og vært med som bidragsyter innen idretten i flere år. Da betyr man noe for noen, og noen har forventinger til deg og ditt bidrag.

Jobben er en del av identiteten, når den delen blir borte, mister man noe av seg selv. Det føles ydmykende, og man blir faktisk gradvis mer passiv og maktesløs. Denne følelsen av avmakt forsterkes når man stadig ignoreres eller aldri kommer i betraktning til nye jobber. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at man blir en slags “persona non grata.” Det føles som om man ikke har noen verdi. Jeg vil bare si til alle mennesker der ute, og jeg skal ærlig innrømme at jeg selv da jeg var yrkesaktiv var en av dere som hadde fordommer, at det er ingen drøm å motta den lille finansielle stønaden som så vidt holder til livets opphold fra NAV. Selv om man jo klarer seg, føles det på en måte litt uverdig.

Det å være arbeidsledig kan til tider sammenliknes med å stå i et stort rom fullt av mennesker og skrike så høyt man kan, men ingen bryr seg eller hører etter. (Slik Rose i filmen Titanic med Leonardo DiCaprio og Kate Winslet følte det i starten av filmen, dog av helt andre årsaker, før skipet traff isfjellet og sank) Ei heller orker noen å høre om hvordan hverdagen er. De lykkelig uvitende i jobb som fortsetter livet som om de er på en konstant lykkepille, og ikke vil at “lykkeboblen” skal sprekke så de må “skjerme seg” mot alt som er negativt. De fester, reiser på flotte ferier og fancy hoteller, går ut på byen, spiser på fine restauranter, tar spa, trener på treningsstudio, går på kino og teater, kjøper leilighet eller hus og shopper for å holde økonomien i gang.  Hvorfor? “Fordi jeg fortjener det.” Jeg jobber jo tross alt hardt og har gjort alt det samfunnet forventer av meg. Vi kan ikke føle empati eller medfølelse med disse snylterne på NAV stønader. De fleste av dem jukser sikkert og er late, tenker de og fortsetter å overse og ignorere disse som ødelegger “Lykkelandet.” Da kan vi jo bare fortsette som om ingenting er i veien, og det er jo mye mer behagelig for alle.

Selvfølgelig fortjener vi “det beste” når vi jobber hardt og fortjener en pause. Jeg pleide faktisk å være en av dere arbeidende i samfunnet en gang, som folk lyttet til og snakket med. Jeg ba faktisk ikke om å bli kastet ut av denne tryggheten – ut i trange økonomiske kår uten arbeidsinntekt eller respekt. Resultatet er jo at jeg må sjonglere med utgiftene mine slik at jeg får “budsjettet” til å gå opp. Ingen spurte om hva jeg ville før jeg mistet jobben, og de som gjorde det lyttet i hvert fall ikke godt nok. Sjefene og rekruttererne som kvittet seg med medarbeiderne de måtte få ut, fikk for alt jeg vet en gigantisk bonus og klapp på skulderen for god innsats med løfter om forfremmelser eller ny jobb.  “For nå kan vi fortsette som før, som om ingenting har hendt. Hvem bryr seg vel om hva arbeidsledige mener?” Håper de som tenker dette, en eller annen gang i løpet av livet krysser vei med en av dem de har tatt i fra en jobb. For alt vi vet, kan en arbeidssøkende komme tilbake i jobb og til og med få en bedre jobb og i neste omgang være den som har din skjebne i hendene neste gang dere møtes…

Det sies at man er sin egen lykkes smed. Vel, nå som jeg har vært lenge utenfor arbeidslivet, er det som en usynlig glassdør holder meg utenfor “varmen” i fellesskapet. De arbeidsgiverne som jeg nå skal overbevise om at jeg faktisk er verdt å satse på, vasser i dyktige kandidater og kan velge og vrake i dagens marked.  I tillegg ligger nok de ubevisste fordommene hos enkelte i bakhodet – mot de arbeidsledige som er late og snylter på samfunnet.

Slutt å klage og synes synd på deg selv, tenker du sikkert nå. Faktum er at jeg mens jeg var som dere lykkelig uvitende i jobb, gjorde mitt beste for å ta opp studielån og videreutdanne meg for å øke kompetanse og stille bedre rustet til fremtidens arbeidsliv og krav. Dessverre var jeg en av de uheldige som trakk det korteste strået og endte opp som arbeidssøkende. Som takk sitter jeg igjen uten arbeid, inntekt, sosialt liv og et studielån og utgifter opp til halsen Uten rett til ferie eller feriepenger og i hvert fall ikke forbedring i livskvaliteten. Nå lurer jeg på hvordan jeg skal aktivisere meg og ikke bli stadig mer passiv, det meste her i livet koster nemlig penger.

I disse uendelig lange og ensformige dagene som arbeidssøkende, med masse jobbavslag og opptatte folk som ikke har tid til å prate med søkere fordi det er så altfor mange av dem. Enkelte dager er jeg heldigvis full av pågangsmot og ideer, andre dager sitter jeg apatisk foran tv’en dagen lang etter motgang og avslag. Jeg lever litt som enkelte pensjonister, men er ikke gammel nok eller har opptjent nok til å gå ut av arbeidslivet. Heldigvis sier jeg, for enten du tror det eller ei så har jeg faktisk lyst på en jobb, inntekt og sosialt liv igjen. Tenk på det neste gang du møter en arbeidssøkende, enten det er noen du kjenner eller en ukjent som søker på en jobb og du ikke har tid eller lyst til å prate med dem.

Historien gjentar seg selv sies det. Uten videre sammenlikning forøvrig (er ikke kommunist eller revolusjonær altså); i “Les Misérables” (De Elendige) gjorde folket til slutt opprør(juniopprøret). Dette illustreres best av Marie Antoinette, som i sitt misforståtte forsøk på å forstå det franske folket uttalte at de kunne spise kake fordi de manglet brød! Og for å si det sånn, hvor er de og hvor mange er aristokratiet i dag? La oss for all del håpe at det ikke blir noe voldelig opprør, jeg er tross alt mot vold, men forskjellene mellom fattig og rik er en like aktuell problemstilling den dag i dag.

Til slutt vil jeg bønnfalle deg kjære leser: Hør min bønn, hør min stemme og møt mitt ønske om å bidra positivt i samfunnet med en jobb og stolthet igjen med respekt. På samme måte som alle de tusenvis av arbeidsledige hver dag håper at i dag, i dag er dagen hvor alt snur til det bedre og jeg får jobb og inntekt igjen. Jeg slutter meg til utsagnet “Lediggang er roten til alt ondt” For i dagens samfunn; hva er vi vel uten et yrke – uten identitet?